Innholdet i to lover som kreves av fornybar energidirektivet (RED II) vedtatt av EU (I)

I følge en uttalelse fra EU-kommisjonen definerer den første bemyndigelsesloven de nødvendige vilkårene for at hydrogen, hydrogenbasert drivstoff eller andre energibærere kan klassifiseres som fornybart drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (RFNBO).Lovforslaget tydeliggjør prinsippet om hydrogen-«addisjonalitet» nedfelt i EUs fornybardirektiv, som innebærer at elektrolyseceller som produserer hydrogen må kobles til ny fornybar elektrisitetsproduksjon.Dette addisjonsprinsippet er nå definert som «fornybare energiprosjekter som ikke kommer i drift tidligere enn 36 måneder før anlegg som produserer hydrogen og dets derivater».Prinsippet tar sikte på å sikre at produksjon av fornybart hydrogen stimulerer til en økning i mengden fornybar energi tilgjengelig for nettet sammenlignet med det som allerede er tilgjengelig.På denne måten vil hydrogenproduksjon støtte avkarbonisering og komplementere elektrifiseringsarbeid, samtidig som man unngår å legge press på kraftproduksjon.

EU-kommisjonen forventer at etterspørselen etter elektrisitet for hydrogenproduksjon vil øke innen 2030 med storskala utplassering av store elektrolyseceller.For å nå REPowerEUs ambisjon om å produsere 10 millioner tonn fornybart drivstoff fra ikke-biologiske kilder innen 2030, vil EU trenge rundt 500 TWh fornybar elektrisitet, som tilsvarer 14 % av EUs totale energiforbruk innen den tid.Dette målet gjenspeiles i kommisjonens forslag om å heve målet for fornybar energi til 45 % innen 2030.

Den første bemyndigelsesloven angir også de ulike måtene produsenter kan påvise at fornybar elektrisitet brukt til å produsere hydrogen overholder addisjonsregelen.Den introduserer videre standarder designet for å sikre at fornybart hydrogen kun produseres når og der det er tilstrekkelig fornybar energi (kalt tidsmessig og geografisk relevans).For å ta hensyn til eksisterende investeringsforpliktelser og for å la sektoren tilpasse seg det nye rammeverket, vil reglene fases inn gradvis og utformes for å bli strengere over tid.

Den europeiske unions utkast til autorisasjonslovforslag i fjor krevde en timebasert korrelasjon mellom fornybar elektrisitetsforsyning og bruk, noe som betyr at produsenter måtte bevise hver time at elektrisiteten som ble brukt i cellene deres kom fra nye fornybare kilder.

Europaparlamentet avviste den kontroversielle timekoblingen i september 2022 etter at EUs Hydrogen-handelsorgan og hydrogenindustrien, ledet av Council for Renewable Hydrogen Energy, sa at den var ubrukelig og ville øke EUs kostnader for grønt hydrogen.

Denne gangen kompromitterer kommisjonens autorisasjonsforslag disse to posisjonene: Hydrogenprodusenter vil kunne matche hydrogenproduksjonen sin med fornybar energi de har meldt seg på på månedlig basis frem til 1. januar 2030, og deretter bare akseptere timekoblinger.I tillegg setter regelen en overgangsfase, slik at grønt hydrogenprosjekter som er i drift innen utgangen av 2027 kan unntas fra tilleggsbestemmelsen frem til 2038.Denne overgangsperioden tilsvarer perioden da cellen ekspanderer og kommer inn på markedet.Fra 1. juli 2027 har imidlertid medlemslandene mulighet til å innføre strengere tidsavhengighetsregler.

Med hensyn til geografisk relevans sier loven at fornybare energianlegg og elektrolyseceller som produserer hydrogen plasseres i samme anbudsområde, som er definert som det største geografiske området (vanligvis en landegrense) der markedsaktører kan bytte energi uten kapasitetstildeling .Kommisjonen sa dette var for å sikre at det ikke var overbelastning av nettet mellom cellene som produserer det fornybare hydrogenet og de fornybare kraftenhetene, og at det var hensiktsmessig å kreve at begge enhetene var i samme anbudsområde.De samme reglene gjelder for grønt hydrogen importert til EU og implementert gjennom sertifiseringsordningen.